Møte med 25. juni-utvalget
På tirsdag 07. februar var PolyNorge i møte med 25. juni-utvalget. Det er et utvalg som er satt ned til å undersøke politiets håndtering under og i etterkant av angrepet mot skeive i forbindelse med Oslo Pride i fjor der to personer ble drept.
Dag Myrdal, Inger Johanne Falk Vanvik og Lynn Myrdal utenfor Politihøyskolen før møtet.
Dag Myrdal, Lynn Myrdal og Inger Johanne Falk Vanvik møtte tirsdag opp på Politihøyskolen for å følge opp vår tilbakemelding sendt inn like før jul. PolyNorge stilte seg kritisk til avlysningen av paraden og måten det ble gjort på. Pride har alltid vært en rettighetskamp, og det burde heller vært prioritert en gjennomføring med økt sikkerhet. Det var ikke en folkefest som ble avlyst, men kampen for et mer inkluderende samfunn.
“I møtet med utvalget hadde vi mye fokus på manglende kommunikasjon, da det er noe som har ført til en stor ekstrabelastning og har hatt stor betydning for vår opplevelse. Vi ble rett og slett ignorert,” forteller Inger Johanne Falk Vanvik.
“Og jeg tenker at for mange av de som er i ytterkanten av den skeive paraplyen opplevde kanskje følelsen av utenforskap sterkest av alle,” legger Lynn Myrdal til.
Her er noen utdrag fra innspillet vårt til utvalget:
Angående avlysningen av paraden
Det er vanskelig å kvantifisere nøyaktig hva som gikk tapt som følge av denne avlysningen. Drapene førte selvfølgelig til et tap av sikkerhetsfølelse for mange skeive. Men denne avskrivningen av skeives behov i etterkant gjør også større skade enn de som er priveligerte nok til å befinne seg i majoriteten av samfunnsbefolkningen helt klarer å innse. Dette er en form for privelegieblindhet som det er svært vanlig at folk ikke innser at de har før de aktivt begynner å jobbe med den. Og det tapet av sikkerhet etterfulgt av en understrekelse at selv når vi er i sorg og krise, så ønsker ikke storsamfunnet å lytte til våre behov, det er et tap som ikke kan telles i kroner og ører. I stedet tar det sin betaling i form av nedsatt fysisk og psykisk helse, økte traumer og økt redsel for deltagelse i samfunnet - hos den enkelte skeive. Samfunnet taper også på sikt av dette.
Den usynlige jobben skeive må gjøre - åpenhetskompetanse
Mange skeive strever jevnlig med byrden av noe som kalles åpenhetskompetanse. Hvor mye, hvor ofte og i så fall når skal man erklære at man er skeiv for omgivelsene. Det er ikke en engangsjobb, det gjøres kontinuerlig når nye personer møtes i samfunnet generelt. Og denne vurderingen frem og tilbake er et konstant sug av energi for den enkelte. Dette er også noe mange som lider av privelegieblindhet ikke makter å innse, selv om de godt kan tåle å høre at en kollega lirer av seg “er det ikke lov å si kvinne lenger nå da” eller “jeg trengte ikke å høre om privatlivet deres liksom”. For en skeiv person er dette hundefløyter på om de kan være åpne og ærlige om seg selv. I tillegg til å vurdere egen fysiske og psykiske sikkerhet i slike situasjoner, føler mange og at de må vurdere når de må si noe på vegne av andre skeive. Alle disse belastningene er i det små, og er med på å legge sten til byrden for skeive som hele tiden må finjustere åpenhetskompetansen sin.
Når et arrangement hvor det skal være fullstendig fritak fra å måtte balansere den blir angrepet, blir mange skremt lang tilbake. Parametrene man har justert åpenhetskompetansen sin etter flyttes, og den jobben er enorm. En med privelegielbindhet vil ikke ense at den jobben må gjøres engang, men de som må ta den har en enorm belastning over seg. Når arrangementet etterpå usynliggjøres ved å avlyses blir man frastjålet det frirommet man kunne hatt for å begynne å bearbeide det kollektive traumet i et safe space, uten å måtte ta hensyn til åpenhetskompetansen som påkreves i det hetero-, cis- og mononormative storsamfunnet. Det var en stor urett som ble begått mot skeive, og det ser ikke ut til at majoritetsbefolkningen innser det en gang.
Opplevde møtet som positivt
Lynn Myrdal forteller at de opplevde møtet som positivt. “Det var litt overraskende hvordan stemningen ble,” sier hen. “Det var stort rom for oss å fortelle hvordan det opplevdes for enkeltindivider, og vi opplevde det som at vi ble sett og hørt.” Myrdal følger opp med at når rapporten lanseres i mai er det planer om et arrangement for å gå gjennom rapporten og tilbakemeldingene.