Møte med 25. juni-utvalget

På tirsdag 07. februar var PolyNorge i møte med 25. juni-utvalget. Det er et utvalg som er satt ned til å undersøke politiets håndtering under og i etterkant av angrepet mot skeive i forbindelse med Oslo Pride i fjor der to personer ble drept. 

Tekst: Silje Holtmon Akø

Dag Myrdal, Lynn Myrdal og Inger Johanne Falk Vanvik møtte tirsdag opp på Politihøyskolen for å følge opp vår tilbakemelding sendt inn like før jul. PolyNorge stilte seg kritisk til avlysningen av paraden og måten det ble gjort på. Pride har alltid vært en rettighetskamp, og det burde heller vært prioritert en gjennomføring med økt sikkerhet. Det var ikke en folkefest som ble avlyst, men kampen for et mer inkluderende samfunn. 

“I møtet med utvalget hadde vi mye fokus på manglende kommunikasjon, da det er noe som har ført til en stor ekstrabelastning og har hatt stor betydning for vår opplevelse. Vi ble rett og slett ignorert,” forteller Inger Johanne Falk Vanvik.

“Og jeg tenker at for mange av de som er i ytterkanten av den skeive paraplyen opplevde kanskje følelsen av utenforskap sterkest av alle,” legger Lynn Myrdal til.

Her er noen utdrag fra innspillet vårt til utvalget:

Angående avlysningen av paraden

Det er vanskelig å kvantifisere nøyaktig hva som gikk tapt som følge av denne avlysningen. Drapene førte selvfølgelig til et tap av sikkerhetsfølelse for mange skeive. Men denne avskrivningen av skeives behov i etterkant gjør også større skade enn de som er priveligerte nok til å befinne seg i majoriteten av samfunnsbefolkningen helt klarer å innse. Dette er en form for privelegieblindhet som det er svært vanlig at folk ikke innser at de har før de aktivt begynner å jobbe med den. Og det tapet av sikkerhet etterfulgt av en understrekelse at selv når vi er i sorg og krise, så ønsker ikke storsamfunnet å lytte til våre behov, det er et tap som ikke kan telles i kroner og ører. I stedet tar det sin betaling i form av nedsatt fysisk og psykisk helse, økte traumer og økt redsel for deltagelse i samfunnet - hos den enkelte skeive. Samfunnet taper også på sikt av dette. 

Den usynlige jobben skeive må gjøre - åpenhetskompetanse

Mange skeive strever jevnlig med byrden av noe som kalles åpenhetskompetanse. Hvor mye, hvor ofte og i så fall når skal man erklære at man er skeiv for omgivelsene. Det er ikke en engangsjobb, det gjøres kontinuerlig når nye personer møtes i samfunnet generelt. Og denne vurderingen frem og tilbake er et konstant sug av energi for den enkelte. Dette er også noe mange som lider av privelegieblindhet ikke makter å innse, selv om de godt kan tåle å høre at en kollega lirer av seg “er det ikke lov å si kvinne lenger nå da” eller “jeg trengte ikke å høre om privatlivet deres liksom”. For en skeiv person er dette hundefløyter på om de kan være åpne og ærlige om seg selv. I tillegg til å vurdere egen fysiske og psykiske sikkerhet i slike situasjoner, føler mange og at de må vurdere når de må si noe på vegne av andre skeive. Alle disse belastningene er i det små, og er med på å legge sten til byrden for skeive som hele tiden må finjustere åpenhetskompetansen sin. 

Når et arrangement hvor det skal være fullstendig fritak fra å måtte balansere den blir angrepet, blir mange skremt lang tilbake. Parametrene man har justert åpenhetskompetansen sin etter flyttes, og den jobben er enorm. En med privelegielbindhet vil ikke ense at den jobben må gjøres engang, men de som må ta den har en enorm belastning over seg. Når arrangementet etterpå usynliggjøres ved å avlyses blir man frastjålet det frirommet man kunne hatt for å begynne å bearbeide det kollektive traumet i et safe space, uten å måtte ta hensyn til åpenhetskompetansen som påkreves i det hetero-, cis- og mononormative storsamfunnet. Det var en stor urett som ble begått mot skeive, og det ser ikke ut til at majoritetsbefolkningen innser det en gang. 

Opplevde møtet som positivt

Lynn Myrdal forteller at de opplevde møtet som positivt. “Det var litt overraskende hvordan stemningen ble,” sier hen. “Det var stort rom for oss å fortelle hvordan det opplevdes for enkeltindivider, og vi opplevde det som at vi ble sett og hørt.” Myrdal følger opp med at når rapporten lanseres i mai er det planer om et arrangement for å gå gjennom rapporten og tilbakemeldingene.

Forfatterne av det som er kjent som mer eller mindre poly-bibelen “The Ethical slut” stilte opp på et gratis nettarrangement  på lørdag kveld. I regi av IOSS svarte Dossie Easton og Janet Hardy på spørsmål og fortalte om hvordan tittelen på boka ble til, prosessen bak å bli poly samt mange andre temaer.

Starten på Easton sin seksuelle frigjøring var ganske så dramatisk. Hun var relativt nygift da mannen hennes falt lenger og lenger inn i psykisk sykdom, som etter hvert viste seg å være paranoid schizofreni. Til slutt måtte hun fysisk kjempe seg ut døren, seks måneder gravid. Etter dette sverget hun å ikke gå inn i nye forhold på fem år for å gi seg selv tid til å finne ut hvem hun virkelig var, og få kontakt med sine reelle ønsker og begjær. Dette ledet henne til å ta eierskap over sine seksuelle drifter og behov. Hun holdt løftet til seg selv, og bega seg siden i kast med utforsking på sine egne premisser. 

Historien bak tittelen “Ethical slut”

“Det startet mer som en intern spøk,” svarer Hardy på spørsmålet om hvorfor de valgte akkurat den tittelen. “Oss i mellom kalte vi boken det mens vi jobbet på den, og når forsiden skulle utarbeides landet det litt tilfeldig på den tittelen.” De forteller at de var litt nervøse for mottakelsen. Men når de ser tilbake på det nå tror de at de kan tillegge noe av suksessen til boken til selve tittelen. “Folk fortalte oss at når de så den tittelen så tenkte de - Oi, det er jo meg jo! Så nå ga vi de et begrep for å både få lov til å være eventyrlysten, og samtidig etisk.”

For Eston var det også var et ønske om å gjenerobre ordet. Ordet “slut”, særlig i kombinasjon med kjønnet kvinne, pleide å implisere noe moralsk forfallent. Men i miljøene de ferdes i på den tiden boken ble til, med homofile menn, ble ordet ofte brukt som et honnørord. “Folk kunne si til hverandre - å jeg så nok hva du gjorde i går, din slut, you go! Så på en måte hadde jeg glemt litt at det var så negativt ladd ellers. Og jeg så jo på meg selv som en slut, altså en som likte sex og ville ha det med flere. Det nærmer seg jammen at jeg har sett på meg selv som det i 50 år nå!” 

Videre trekker Easton fram hvilken stor betydning reellt samtykke har for at det skal kunne kalles etisk oppførsel. “Det trenger å være en stadig tilbakevendende samtale, og det trenger også å være et informert samtykke selv fra folk som ikke nødvendigvis er i rommet, men som er i relasjon med de det gjelder.”

På spørsmål om hvor viktig ærlighet var for henne, svarer Janet Hardy at hun merket at for sin del var det viktig for henne å avlære å manipulere. “Jeg var faktisk ganske god på det. Men jeg ville jo ikke behandle partnerne mine, folk jeg brøy meg om, på den måten.”

Det grønne monsteret - sjalusi

Temaet sjalusi blir også bragt på banen. “Når du tillegger en annen person alt ansvaret for følelsene de vekker i deg, for eksempel sjalusi, gir du også all makten din fra deg.” påpeker Hardy.  “I en periode av livet mitt måtte jeg innse at mine runder med sjalusi alltid ble utløst av en annens partner som var yngre og tynnere enn meg, og det fortalte meg at jeg måtte jobbe med den biten av mine følelser og usikkerheter.” legger hun til. Easton følger opp med at som terapeut pleier hun å spørre klientene sine om hvordan sjalusi spesifikt ser ut for den enkelte, for å jobbe med temaet. De funderer begge høyt over hvordan sjalusi ofte fremstilles som noe positivt i filmer og serier. “Er det virkelig det som betyr at noen elsker en annen?”

Om å bli flinkere til brudd

Hva kan man få ut av å åpne seg opp for å være poly?

“Folk forsvinner ikke like ofte ut av livet ditt nødvendigvis,” svarer Hardy. Hun vil trekke fram at det faktisk kan bli behov for færre avskjeder i livet. Hun har ofte opplevd at brudd har blitt enklere bearbeidet fordi hun og partnere har vært poly, og at de ofte har blitt enige om å justere relasjonen over i vennskap som siden har vedvart. Det betyr at hun har mange flere fortsatt i livet sitt enn hun tror hun hadde hatt dersom hun var monogam. “Jeg tror brudd blir lettere å håndtere også fordi vi ikke føler at forholdene våre må følge the relationship escalator, altså at et forhold må starte med to som dater og ender med sidestilte gravstøtter. Da står vi friere til å justere hva som blir riktig for oss at forholdene skal inneholde eller endres til.”

Et råd Easton gjerne vil trekke fram som hun er opptatt av å gi til særlig unge som tester ut poly er at det er fortsatt lov å kjenne på sjalusi selv om man har gått inn for å være poly. “Det er fortsatt lov å kjenne på usikkerheter, og be om å bli hørt.” sier hun.

Easton jobber for tiden med samtykkeutdanning på nett, som det står mer om her:

https://navigating-consent.com/

Og Hardy arbeider med en bok om livet sitt og sexpositivitet “Notes from an aging pervert”, med egne illustrasjoner.

https://notesofanagingpervert.com/ 

Dette var et online event i regi an IOSS, International Online Sexology Supervisors, og ble ledet av Evie Kirana og Francesca Tripodi.

I mellomtiden kan dere lese svarene hans på tre kjappe spørsmål her:

Hva fikk deg til å velge å skrive oppgaven om polyer?

- Jeg ville skrive om et mindre omtalt tema. Jeg inspireres i stor grad av Anne Øfsti sin narrative, diskursive terapiform der man stiller spørsmål ved førende normative utsagn og omtaler om hvordan livet skal leves. Øfsti sier at om terapien skal ha en overordnet hensikt, så må det være å løfte frem marginale stemmer. Siden mitt valgte fordypningsemne var parterapi, falt valget på en samlivsform eller en annen måte å gjøre romantiske relasjoner på.

Hvilke utfordringer tenker du polyer ofte kan møte?

- I min sammenheng, tror jeg polyer ofte kan møte fordommer, språk og begreper de ikke kjenner seg igjen i. De risikerer dessuten å oppleve at utfordringer og problemer utelukkende tilskrives måten de praktiserer kjærlighetslivet på. Flere av informantene mine i oppgaven hadde opplevd dette eller de fryktet det.

Hva tror du monogame kan lære av polyer?

- Jeg tror monogame med fordel kan lære seg å snakke mer hensiktsmessig rundt sjalusi og hva man legger i utroskap. Polyer har andre diskurser og begrep de tar i bruk. F. eks. er «ny- forholds- energi»- et godt uttrykk i forbindelse med sjalusi. Jeg forestiller meg at det gjør det litt lettere å forholde seg følelsesmessig da. Monogame har ofte en berøringsangst i forhold til betente emner, som polyer ikke har.